Mariaparken og St. Mikael kirke i Hammerfest

25. august 2019 – 21. søndag i kirkeåret – Luk 13,22–30

Norsk

På den tid vandret Jesus videre på sin vei til Jerusalem, fra by til by, fra landsby til landsby, og underviste folket der han kom. Da var det en som spurte ham: «Herre, er det få som blir frelst?» Han svarte dem: «Kjemp for å komme gjennom den trange port, for jeg kan si dere at mange skal forsøke det uten å klare det. Når husbonden først har reist seg og stengt døren, og dere står utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss!’ – da kommer han til å svare dere: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Og dere sier: ‘Men vi har jo sittet til bords sammen med deg, og du underviste på torvene hos oss!’ Da svarer han dere igjen: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere illgjerningsmenn!’ Da skal dere gråte og hulke bittert, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er satt utenfor. Og folk skal komme fra øst og fra vest, fra nord og fra syd, og sette seg til bords i Guds rike. Ja, noen som nå er blant de siste, skal da bli de første, og de første de siste.»

Engelsk

And He went through the cities and villages, teaching, and journeying toward Jerusalem. Then one said to Him, “Lord, are there few who are saved?” And He said to them, “Strive to enter through the narrow gate, for many, I say to you, will seek to enter and will not be able. When once the Master of the house has risen up and shut the door, and you begin to stand outside and knock at the door, saying, ‘Lord, Lord, open for us,’ and He will answer and say to you, ‘I do not know you, where you are from,’ then you will begin to say, ‘We ate and drank in Your presence, and You taught in our streets.’ But He will say, ‘I tell you I do not know you, where you are from. Depart from Me, all you workers of iniquity.’ There will be weeping and gnashing of teeth, when you see Abraham and Isaac and Jacob and all the prophets in the kingdom of God, and yourselves thrust out. They will come from the east and the west, from the north and the south, and sit down in the kingdom of God. And indeed there are last who will be first, and there are first who will be last.”

Polsk

Potem rzekł do swoich uczniów: «Dlatego powiadam wam: Nie martwcie się o życie, co będziecie jeść, ani też o ciało, w co macie się przyodziać. Życie bowiem więcej znaczy niż pokarm, a ciało więcej niż odzienie. Przypatrzcie się krukom: nie sieją ani żną; nie mają piwnic ani spichlerzy, a Bóg je żywi. O ileż ważniejsi jesteście wy niż ptaki! Któż z was, martwiąc się, może dołożyć choćby jedną chwilę do wieku swego życia? Jeśli więc nawet drobnej rzeczy [uczynić] nie możecie, to czemu martwicie się o inne? Przypatrzcie się liliom, jak rosną: nie pracują i nie przędą. A powiadam wam: Nawet Salomon w całym swym przepychu nie był tak ubrany jak jedna z nich. Jeśli więc ziele, które dziś jest na polu, a jutro do pieca będzie wrzucone, Bóg tak przyodziewa, to o ileż bardziej was, ludzie małej wiary! I wy nie pytajcie, co będziecie jedli i co pili, i nie bądźcie o to zatroskani. O to wszystko bowiem zabiegają narody świata, a Ojciec wasz wie, że tego potrzebujecie.

"Led oss gjennom de trange stier, Herre"


Ukens helgen – Den hellige Monika (~332 - 387)

Den hellige Monika ble født ca år 332 av fromme og gudfryktige foreldre og vokste opp i Tagaste på den nordafrikanske kysten. Som ung fikk hun smaken for vin, og ble faktisk avhengig. Men hun kom seg ut av sitt alkoholproblem. Da hun var 18 år, giftet foreldrene henne bort til Patricius, en mann i beskjedne kår. Han var hedning, bråsint og sanselig, og Monika måtte tåle både utroskap og mishandling. Men det smertet henne enda mer at mannen bare hadde hån til overs for hennes bønner om å omvende seg til kristendommen. At svigermoren bodde sammen med dem, gjorde ikke Monikas situasjon lettere, men ved sin tålmodighet, kjærlighet og takt vant hun til slutt hjertene til dem begge. Paret fikk tre barn, sønnene Aurelius Augustin og Navigius og datteren Perpetua, og Monika forsøkte å gi dem en kristen oppdragelse.

Augustin, den eldste, var svært intelligent, men viste tidlig at han hadde arvet mange av farens dårlige egenskaper. Og da Monika var overdrevent ærgjerrig med hensyn til hans verdslige karriere, vendte han seg fra henne og betraktet henne og hennes religion med forakt. Hans verdslige liv og hans forbindelse med en kvinne i Kartago vi ikke kjenner navnet på, voldte Monika den dypeste sorg. Med henne fikk Augustin i 372 sønnen Adeodatus, som han hele livet elsket høyt. Det var på den tid at en biskop som Monika søkte råd hos, ga henne den berømte trøst: "Det er umulig at en sønn som har voldt så mange tårer, skulle gå fortapt". I 371, da Augustin var atten år, ble Monika enke, men hun fant trøst i at mannen hadde omvendt seg til kristendommen og latt seg døpe året før. Hun kranglet stadig med sønnen, men da det ikke hjalp, forsøkte hun med faste og bønn.

Men en dag i 383 da Monika var i kirken, dro Augustin i all hemmelighet til Roma med et skip. Men hun reiste etter, først til Roma og senere Milano, hvor hun ble en lydig disippel av den hellige Ambrosius. Tre år senere ble hennes fromme utholdenhet belønnet, idet hun fikk oppleve den glede at Augustin lot seg omvende til den kristne tro og ble døpt i 387. Hun trakk seg tilbake sammen med ham og hans venner til Cassiciacum som en lykkelig kvinne. Etter dåpen bestemte de seg for å vende tilbake til Afrika. Augustin forteller at han og hans mor møttes i Ostias havn ved Tiberen i den mest levende samtale om de saliges evige liv. Fem dager senere ble hun syk og døde der, i oktober 387.

Monika hadde til tider vært en trettende mor, og Augustin hadde ikke alltid vært en hensynsfull sønn, men han var kommet til å verdsette henne som sin sanne mor i ånden såvel som i kjødet; hans egen erfaring lærte ham å tale om foreldreskap som en slags bispeembete. Det er fra Augustins skrifter Monika er kjent, særlig hans Bekjennelser.

Monika ble gravlagt i Ostia. I 1946 ble et fragment av hennes opprinnelige epitaf oppdaget der. I 1162 ble noen av hennes relikvier overført til augustinerklosteret Arrouaise ved Arras i Nord-Frankrike, hvor munkene feiret hennes fest den 4. mai, dagen før Augustins konversjon, som augustinerne feirer 5. mai. En tid ble hennes fest feiret 9. april, men den ble forandret til 4. mai da noen andre relikvier i 1430 ble overført til Roma, hvor de hviler i kirken Sant'Agostino like ved Pantheon. Den er en av de få tidlige renessansekirkene i Roma, og fasaden er bygd av steiner fra Colosseum. Gravmælet og statuen er av Isaia da Pisa.

Monika ble ikke oppført i den romerske helgenkalender før i år 1586. I 1969 ble hennes festdag flyttet fra 4. mai til 27. august, dagen før festen for hennes sønn Augustin. Hun fremstilles iført enkeslør med bok, krusifiks eller rosenkrans. På grunn av forholdet til Augustin blir hun også noen ganger fremstilt i augustinerdrakt.

Skytshelgen for mødre og hustruer