Utsagn om krigen mot Ukraina

Den nordiske bispekonferanse, forsamlet i Tromsø, vil gi uttrykk for sine dype medlidenhet med det ukrainske folk og sin forferdelse overfor en aggressiv krig hvorved den Russiske Føderasjon forakter Ukrainas suverenitet og forårsaker usigelig lidelse blant millioner av uskyldige mennesker.

Angrepet denne uken på et barne- og barselsykehus i Mariupol, fjerntliggende fra noe militært mål, står som et forferdelig symbol på denne krigen. Barns og mødres blod roper til himmelen fra jorden. Vi har ingen rett til å vende blikket bort og spørre, 'Er jeg min brors vokter?' (jfr. 1. Mosebok 4:9-10). Derfor retter vi vårt utrop til Russlands president: Stopp denne urettferdige krigen! Vi retter vår appell til det russiske folk: Tillat ikke at slik urett begås i deres navn!

Vi opplever sorg over nylige utsagn fra noen sjikt av Russlands Kirke, som fremstiller en åpenbart aggressiv krig som et slag for kristne verdier. Å tale på slike premisser er å bedrive ren retorikk, å holde moralske verdier som gisler for en politisk agenda. Noen av våre nordiske land har felles grense med Russland. Vi har sterke historiske forbindelser med Ukraina. Denne krigen berører oss dypt. Vi ber at de hjemløse må finne ly, de fryktsomme trøst, de syke og sårede lindring; at de døde får hvile i fred; at de mektiges hjerter åpner seg for Fredsfyrstens kall, for å følge fredens vei i rettferd.

Nå i fastetiden skakes vi av Kristi kall til omvendelse. Vi forkynner det fra hustakene. Det retter seg, selvsagt, først og fremst til oss selv, våre Kirker og våre land; men det gjelder også hele vårt elskede Europa. Måtte det forhindre at en brodermordskrig får innta stadig mer fryktelige dimensjoner.

Herren sier til oss: «Salige er de som skaper fred» (Matteus 5, 9). Måtte sannheten som ligger i saligprisningen bekreftes handlekraftig i dagene som kommer, mens der ennå finnes tid.

Tromsø, 11.3.2022

Biskop Czeslaw Kozon, København, president
Anders Kardinal Arborelius OCD, Stockholm, visepresident
Biskop Bernt Eidsvig Can.Reg, Oslo
Biskop David Tencer OFMCap, Reykjavik
Biskop prelat Berislav Grgic, Tromsø
Biskop prelat Erik Varden OCSO, Trondheim
Marco Pasinato, Diocesan administrator av Helsinki
Biskop Peter Bürcher, Biskop emeritus av Reykjavik
Biskop Teemu Sippo SCI, Biskop emeritus av Helsinki
Sr. Anna Mirijam Kaschner CPS, generalsekretær

in english >>> Statement on the War against Ukraine

po polsku >>> Oświadczenie w sprawie trwającej wojny w Ukrainie


Åpent brev til den tyske bispekonferansen

De nordiske biskoper har under sitt vårmøte i Tromsø denne uken sendt et åpent brev til presidenten for den tyske bispekonferansen, Mgr Georg Bätzing, biskop av Limburg.
I brevet uttrykker de takknemlighet overfor Kirken i Tyskland, men også bekymring for «retningen, metoden og innholdet i kirkens synodale reise i Tyskland».

Eksellense og kjære medbror,

Lik den tyske, er den nordiske bispekonferanse samlet til vårmøte denne uken. Vi sender hjertelige hilsener fra Tromsø. Vi forsikrer Dem og alle tyske medbrødre om vår forbønn for møtet i Vierzehnheiligen samt for den sosiale og pastorale hverdag som i disse tider blir stadig vanskeligere.
Mangt forbinder katolikker i våre land med den katolske Kirke i Tyskland. Gjenopprettelsen av katolsk trosliv her etter reformasjonen, fant sted i stor grad takket være Tysklands katolikker. Flere biskoper, mange prester og utallige ordenssøstre viet sine liv til misjonen i Norden av åpent hjerte. Gjennom deres vitnesbyrd om Kristus og deres kjærlighet til Kirken, la de et grunnlag som vi fremdeles bygger på. I tillegg kommer den økonomiske hjelp som til denne dag er grunnlag for kirkeliv i de nordiske land. Gud belønne dere for alt dette!
Utfordringene Kirken møter på verdensplan, er overveldende. Selvsagt er det tiltrengt at vi som biskoper overveier hvordan vi best kan ta i tu med dem for å forbli Kristus tro, møte samtidens menneskers behov og formidle troens sannhet.

Dog er vi bekymret for retningen, metodikken og innholdet vi sporer i den ‘synodale vei’ som følges av Kirken i Tyskland. Vi innser at det opplevde behov for forandringer må sees på bakgrunn av Tysklands konkrete situasjon. Samtidig er hverken emnene som tas opp eller resultatet mange håper på av overveielsene, et rent tysk anliggende. Alle er vi nødt til, alle ønsker vi, å helbrede de fryktelige sår som misbruk har etterlatt. Ofrenes lidelse må absolutt bli anerkjent. Alt må gjøres for å forhindre fremtidig misbruk. Det dreier seg om rettferd: Et kristent imperativ. Det dreier seg også om Kirkens troverdighet.
Den hellige Far mobiliserer hele Kirken til synodal søken etter livgivende potensiale i Kirkens liv og virke i dag. Prosessen forutsetter radikal omvendelse. Først og fremst må vi gjenoppdage Jesu løfter og formidle dem som vår kilde til glede, frihet og tilfredshet. Det er vår oppgave å gjøre trosskatten [depositum fidei] formidlet gjennom Kirken til vår egen uten forminskning, i takknemlighet og med ærefrykt. Verden over, stiller mange katolikker spørsmål ved presters livsform og utdannelse, ved kvinnens plass i Kirken, ved ulike oppfatninger om seksualitet, osv. I vår legitime søken etter svar på slike spørsmål i tiden, må vi allikevel sette grenser i møte med emner som står for Kirkens uforanderlige lære.

Sanne reformer i Kirken har til enhver tid gått utfra den katolske lære basert på guddommelig åpenbaring og autentisk tradisjon, for å forsvare den, utlegge den og oversette den i troverdig praksis — ikke utfra ettergivelse for tidsånden. Hvor flyktig tidsånden er, sanner vi daglig.
Den verdensomspennende synodale prosess har vekket stor forventning. Alle håper vi på en fornyelse av kirkelig liv og kirkelig misjon. Det består imidlertid en fare for at vi, ved prosesstenkning og strukturell ombygging, gjør Kirken til et prosjekt, et objekt for vår handling. Den synodale prosess forutsetter bildet av Kirken som Guds pilegrimsfolk. Et slikt folk må organiseres fornuftig, det er klart. Men ‘Guds Folk’ er kun ett blant mange bilder Tradisjonen bruker for å beskrive Kirkens vesen. Skal vår synodale overveielse bære frukt, må den berikes og rettledes av disse andre aspekter. Det synes oss avgjørende at vi, nettopp nå, setter Kirkens sakramentale mysterium i sentrum. Hvordan klarer vi i dette øyeblikk å betrakte — og oppleve — Kirken med forundring også som corpus mysticum, Kristi Brud og nådens Formidler? Kirken lar seg ikke definere kun som en synlig samfunn. Kirken står for fellesskapets mysterium: Fellesskapet mellom menneskeheten og den treenige Gud; fellesskapet blant de troende; fellesskapet mellom lokalkirkene på verdensplan og Petri Etterfølger.

Det er vår erfaring at katolikker som utformer og bærer livet i våre sogn og kommuniteter er seg dette sakramentale mysterium intuitivt bevisst, men at de ikke nødvendigvis deltar i spørreundersøkelser eller samtalegrupper. La oss ikke glemme, innenfor rammen av den synodale prosess, å lytte oppmerksomt til deres vitnesbyrd.
Nettopp i en tid hvor Europa gjennom avgrunnsdype sprekker trues av splittelse, er det innlysende: Vi trenger et høyere kriterium for enhet. Kristus alene er vårt håp! I hans navn er Kirken kalt til å være ‘en uutslettelig kime til enhet, håp og frelse for hele menneskeheten’ (Lumen Gentium, 9). Kun hvis vårt kirkelige liv ad intra er grunnfestet i Kristus og leves utfra hans åpenbarings fylde, vil vi være vårt kall verdig. Det er vel knapt tilfellet at forringelse av trosinnhold vil føre til ny fylde av kirkelig vitalitet.

Vi er overbevist om at Kirken i Tyskland midt i nåtidens krise har mulighet til fornyelse. Kallet til radikal omvendelse, ja, til hellighet, rettes til oss alle, akkurat som på evangeliets første dag. Takknemlig er vi oss bevisst de store tyske helgener, teologene som vidunderlig har beriket oss samt skaren av tyske misjonærer, kvinner og menn, utsendt i verden for å virke ydmykt i det skjulte. Vi er inderlig takknemlig for rausheten til tyske katolikker som har lindret nød og fremmet utvikling. Fra denne arven vil frø av ny velsignelse spire den dag i dag.
Slik håper vi, og ber vi om, at troen som er oss overgitt samt det nådig forvandlende livet i Kristus fortsatt må sikres gjennom Kirken, også i møtet med et samfunn i voldsom forandring.
Vi ønsker Dem og alle medbrødre i den tyske Bispekonferansen mot og håp til å bevare enheten. I denne store sak forblir vi Dem broderlig forbundet. Tillitsfullt anbefaler vi Kirken i Tyskland til Marias, Kirkens Mors, forbønn.

Med gode ønsker for en signet fastetid,

Biskop Czeslaw Kozon, Copenhagen, Formann
Anders Kardinal Arborelius OCD, Stockholm, Viseformann
Biskop Bernt Eidsvig Can.Reg, Oslo
Biskop David Tencer OFMCap, Reykjavik
Biskop-Prelat Berislav Grgic, Tromsø
Biskop-Prelat Erik Varden OCSO, Trondheim
P. Marco Pasinato, Stiftsadministrator av Helsinki
Biskop Peter Bürcher, Biskop emeritus av Reykjavik
Biskop Teemu Sippo SCI, Biskop emeritus av Helsinki
Sr. Anna Mirijam Kaschner CPS, Generalsekretær

Tromsø, den 9. mars 2022

in english >>> Open letter to the President of the German Bishops' Conference

po polsku >>> Biskupi nordyccy: List otwarty do Konferencji Episkopatu Niemiec